Plan: Ingen plan.

Dette innlegget stod på trykk i Jarlsberg avis i uke 7.
Musikk, dans og god stemning møter oss på Don Khong, ei øy i Mekong helt sør i Laos. En helt vanlig sykkeltur skulle bringe med seg mer enn sår rumpe og svetting i solsteika.

Etter en 36-timers busstur fra Siem Reap i Kambodsja, som egentlig skulle ta 10-12 timer var det deilig å komme til rolige Don Khong, den største øya av de 4000 øyer i Laos.

Det idylliske bildet som møter oss i longtail-båten på vei til øya gjør den lange turen fra Kambodsja verdt det alene. Vannbøfler i vannkanten og mange, mange småøyer, noen kun med svaberg og sand, andre med fine grønne vekster. Og Mekong. Mekong er ei elv som går gjennom 6 asiatiske land. Mekong, med et grønnlig skjær og som ligger helt helt stille.

Vi var forberedt på noen avslappende dager på Don Khong, hvor det nesten ikke er turister. Det ble også avslappende, men det betyr ikke at vi ikke opplevde noe.

Vi skjønte fort at det var en stor fest vi sykla forbi og stoppet automatisk opp. Og ble umiddelbart invitert med på festen. Litt usikre på om det egentlig var helt greit å "trenge seg på", ble vi forsiktig med.

Raskt ble vi tilbudt både mat og riswhisky, og vi måtte jo takke ja - for det er frekt ikke å ta imot. Men det ble bare nipping til drikkevarene. Vi kom helt i begynnelsen av det som skulle vise seg å være en bryllupsseremoni, vi ble "velsignet" med armbånd og syntes det hele var ganske interessant å overvære. Men samtidig forsvinner ikke følelsen av å trenge seg på noe så privat, så valgte å ikke bli der så lenge.

Det skal sies at de som inviterte oss inn, nok hadde drukket en del riswhisky, reint og i solsteika. Men likevel sier dette mye om den gjestfrie kulturen. En opplevelse jeg absolutt ikke ville vært foruten.

Det jeg derimot ville vært foruten, i alle fall akkurat da det holdt på, var bussturen fra Siem Reap. Likevel var også det en "morsom" erfaring - i ettertid. Vi ble nemlig plassert på en buss med bare khmerfolk, mange syke - så det var ofte pauser for å spy. I tillegg stod den kambodsjanske karaoken på for fullt, megahøyt volum. Bussen vi egentlig skulle ta, skulle ha en pause på 20 minutter, det endte med sikkert 10 pauser, og den lengste på hele 3 timer.

Men på disse tre timene så er det umulig at to bleike blondiner ikke får noe oppmerksomhet. Jentene som jobbet på gatekjøkkenet der vi stoppet, var på vår alder og satte seg ned i pausene og vi hadde morsomme samtaler med dem.

Men ingenting slår det øyeblikket når munken satte seg ned sammen med oss. Vi hadde hørt at kvinner og munker ikke kan sitte på "samme nivå" så vi lurte på om vi måtte sette oss ned på bakken, men munken gjorde ikke noe ut av det. Vi hadde en rar og noe surrealistisk samtale med denne helt vanlige gutten som hadde vært munk siden han var 5 år. Og selv om han var munk, la han ikke skjul på sin interesse for oss.

Fordelen med å dra på en lang tur er at du har tid til mye og det er ingen krise om noe tar lenger tid enn du først trodde eller om du tilbringer noen ekstra dager på et sted du liker. Vi har under hele reisen levd med mottoet "The plan is not to have a plan" - Planen er å ikke ha noen plan. De morsomme øyeblikkene er gjerne de man ikke planlegger eller forutser, og hittil har det blitt mange av dem. Jeg håper det blir flere også i Vietnam og Hong Kong, selv om vi føler vi har "dårlig tid" de siste ukene. Klarer vi å leve like spontant og ta det like easy selv med mindre tid igjen?

Du vet du har vært for lenge i Asia, når...

Denne bloggposten skrev vi mens vi var i Asia, men fikk aldri lagt den ut. Vel, her kommer den i alle fall.

Du vet du har vært for lenge i Asia, når....

• - du vil heller tisse i et hull i bakken enn i et offentlig toalett
• - du slutter å tenke over når du dusja sist
• - du går over gata uten å tenke over trafikken
• - du snakker engelsk med asiatisk aksent
• - du synes 10 kr for øl er for mye og buckets har blitt en vane.
• - du kaster søppel på gata fordi det gir jobb til noen lokale
• - du synes de lokale er kjekke
• - du blir sjokkert over å kunne kaste toalettpapir i toalettet.
• - du begynner å mimre tilbake for det som skjedde for et par uker siden
• - du setter pris på at det er ekle katter i gatene fordi de fjerner andre ufyselige dyr

Feit, bleik og ensom.

Vel. Nä sitter vi pä flyplassen i Munchen. Etter en mindre behagelig flytur.
I utgangspunktet tenkte vi at det ville bli litt deilig ä komme hjem. Men gärsdagen var ikke saerlig morsom, litt hungover og veldig veldig triste bar det til flyplassen.

Og vi kommer hjem som helt nye personer. Höhö. Vi har nemlig lagt paa oss en god del. Ensomme er vi saa definitivt, for vi har moett saa utrolig mange fantastiske mennesker. Men, vi er i det minste ikke saerlig mye brunere nä enn när vi reiste, for vi har vaert sä heldige at vi har hatt därlig vaer de to siste ukene. Sä noe er som det skal vaere.

Men.. Ikke nok med det. Vi kommer ogsä hjem med et stykk ödelagt hode, et ödelagt öre, en ödelagt fot, fire ömme fötter og to knuste hjerter. Samt generelt törr hud etter ä ha fätt sjokk over kulda i Tyskland.

Sä. humöret er ikke helt pä topp. Men Hong Kong og de siste dagene av reisa var fantastiske! Sä vi mä jo bare vaere fornöyd med turen. Selv om det er litt vanskelig ä tenke nä. Som Herwig (österriker vi mötte i Thailand) sa när han hadde kommet hjem: "I'm becoming a depression". Vel. Fore sure!

Sees i Oslo!

En hyllest til mat.

Vel. Mye av tida vår på reisen har gått til å spise. Spise snacks, godterier, frokost, lunsj, brunsj, mellommåltider, middag og kveldsmat. Og nattmat selvsagt.

Enkelte ganger tenker vi faktisk at det nesten ikke har vært annet enn spising. Dessverre har vi vært litt skuffa over maten. For lite krydra og for lite sterkt. Men. Vi har også hatt noen fantastisk gode måltider!

Så derfor bestemte vi oss for å skrive et innlegg om mat.

Vi har ikke spist mye "unormale" saker og ting. Men, vi har spist blod, vi har spist ål, og vi har spist innvoller. Vi har blitt tilbydt rotte, insekter og "eggfoster". Det har vi ikke klart å spise da.

Rotte på pinne, alltids en slager mellom bussturene

Generelt har det vært mye "deep fry". Ellers har vi klassikerne - french fry og steamed with rice. Engelsken har ikke vært av det beste, så vi vet ikke helt nøyaktig hva vi har spist. Men mye har vært godt.

Vi har oppdaga flere nye og gamle grønsaker. Vi har gjenoppdaga kål. Faaaantastisk! Dessuten har morning glory og en annen fantastisk grønsak som vi bare kaller "de grønne fantastiske" - som brukes overalt - ofte i nuddelsupper.

Gatematen har vært best. Og i Vietnam hadde vi det beste måltidet noen sinne, på gata. Vi fikk vårruller med medisterfarse. + pho. MASSE HVITLØK OG MASSE CHILI. Mmmm.

Også er det jo ikke bare maten, men selve matopplevelse som vi har satt pris på. Så vi har noen fantastiske restauranter vi vil anbefale.
- Muesli´s bar og restaurant, Serendipity beach, Sihanoukville, Kambodsja
- Croissant D´or, Vientiane, Laos (for frokost og dessert)
- Les Dix Delices, Vientiane, Laos
- En liten restaurant som ligger på andre siden av Moonwalk Hotell, Koh Lanta, Thailand
- Milan Pizza, Vang Vieng, Laos (seff spis pizza!)
- Sushi generelt, Hong Kong

Gal.

Dette reisebrevet stod i Jarlsberg avis 28.januar. 


Som jeg skrev i mitt første innlegg fra turen, så reiser jeg fordi jeg vil møte nye interessante mennesker, samt lære å kjenne nye kulturer. Ikke bare de lokale kulturene, men også kulturen til andre som reiser.

Denne teksten er verken et forsøk på å moralisere eller en politisk uttalelse, men mer et eksempel på hvor spennende, fascinerende og hvor flersidig verden er.

Jeg vil fortelle om Gal, en israelsk gutt jeg møtte i Kambodsja. Den første israeleren jeg noen sinne har blitt kjent med. Han skulle ikke bli den siste, men den mest ærlige og åpenhjertige jeg har møtt.

Gal reiser i militæret om en måned, for en politikk og et budskap han er uenig i. Han sier han "hater det faktum at vi (Israel) okkuperer andre". Likevel mener han at det er bedre at han reiser inn i Gaza enn at andre gjør det. Som han sa: "Det er bedre å sende meg, enn fundamentalister som faren eller broren min". 


Forskjellen på Gal og mennene i hans familie er synet på palestinerne, Gal er litt mer nøytral. Faren og broren hater palestinerne. Gals største mål med militæret vil være å ikke drepe noen palestinere, som kanskje andre ville gjort. 

Etter å ha studert folkemord og mekanismene rundt massevold er jeg nysgjerrig. Alle de "gode hjelperne" under slike tilstander kommer vanligvis fra en familie hvor nestekjærlighet og uegennytte står sterkt. En god hjelper er en som ser folk for det de er, og ikke overser når folk trenger hjelp. - Hvorfor blir da den ene sønnen fundamentalist og den andre god hjelper? 

Det er selvsagt umulig å generalisere. Det er til og med umulig å definere en som fundamentalist og den andre som god hjelper. Men Gal påpeker at forholdet til familien og til foreldrene er normalt, - som i andre familier. - De er bare uenig. Og Gal hater ikke Israel, han mener bare at Israel ikke bør handle slik de gjør. Samtidig som han mener at bilder av Israel enkelte ganger svartmales for sterkt. 

Det interessante med Gal var ikke nødvendigvis det politiske aspektet. Det interessante var ærligheten, åpenheten og den fraværende graden av følsomhet. Man kan raskt bli en forsvarer for landet sitt når andre ytrer seg eller stiller spørsmål. Det viktigste for han, virket det som, var å spre et perspektiv. - Synet at Israel-Palestinakonflikten ikke er svart-hvit. Det kan kanskje virke som en selvfølgelig ting at noe ikke er svart-hvit, men jeg tror ikke det er det. Det er ikke så enkelt, og det er ikke enkelt å snakke om. Når jeg har møtt andre israelere har jeg ikke turt å bevege meg inn på temaet en gang.

Samtalene med Gal var av den typen du ønsker skal være endeløse, men som gikk altfor fort. Og det er nå jeg innser at dette innlegget nå kanskje ser mer ut som en kjærlighetserklæring, hvilket det heller ikke er.

Det er som sagt en historie om hvor bred/vid verden kan være, hvor interessant den kan være og hvor annerledes den er. Samtidig hvor ulikt mennesket er, og hvor sammensatt det kan være.

Og det er her det politiske kanskje kommer inn. Og kanskje også moralen som jeg i utgangspunktet advarte mot i innledningen. Men jeg innser at jeg har gjenoppdaget noe jeg alltid har beundret, og som jeg håper jeg innehar en del av. Nemlig evnen til å se ting fra flere sider, og under enhver omstendighet ikke dømme ut fra det flertallet tenker, det dine nærmeste tenker, eller det du selv har tenkt i tidligere tilfeller. 

Tenk selv, men også utfordr dine egne tanker.
Om man klarer det, tror jeg man kommer langt. Både personlig og i det politiske liv.

Sandwichene i Vang Vieng.

Om du noen gang vurderer å reise til Vang Vieng i Laos, så er sandwichene god nok grunn til å dra.

Nå har det seg sånn at spising har vært en av hovedaktivitetene våre, men vi har blitt litt skuffa over maten i alle landa vi har vært. Fordi det har vært altfor lite krydder og maten har generelt vært altfor lite sterk.

Men.. Når vi kom til Vang Vieng og så sandwichene der, visste vi at vi hadde kommet i mathimmelen. De var store, de var spicy og de var kjempegode!

Med andre ord har vi lenge vært på den populære dietten her i Asia, nemlig høykarbo. Mye hvitt brød, mye nudler og mye øl.

Men fy søren så godt da gitt!

Vi skulle gjerne lagt til et bilde av sandwichene, men bilder rettferdiggjør ikke smaken. Derfor: dra til Vang Vieng og prøv dem ut sjæl!

Ada:)

En ´kjedelig´dag i Vientiane.

.

Dette er resultatet av at to blondiner kjedet seg i hovedstaden i Laos, Vientiane       

                                 

Guilty pleasure.

Etter en 36 timers tur som egentlig skulle vare i 10-12 timer kom vi endelig til fantastisk vakre Laos.
Vi har allerede vært her i 8 dager og har det finfint.

Akkurat nå er vi i partybyen Vang Vieng. Det er heeeelt surrealistisk her. Nesten bare partyturister. Crazy partyturister. Hvilket betyr at vi selvsagt har sett maaaange nakne menn, bevisstløse jenter. Kombinasjonen er ikke særlig heldig. Det er en grunn til at folk dør her. En australiener ble funnet død i går.

Så. Vi føler oss litt malplassert. Samtidig som det er dritkult her. Guilty pleasure. Big time. Men vi er smarte nok til å ikke kombinere tubing/bading og mye alkohol.

Og hovedgrunnen til at vi er her nå, er fordi "gjengen" er samla igjen. I alle fall deler av gjengen. Vi har nemlig møtt heeeerlige Tom fra London og søøøte Rhiannon fra Australia igjen, vi hang mye sammen i Sihanoukville. Også har vi møtt en del andre kule folk. Dessuten er det helt fantastisk vakkert her. Helt utrolig.

Men vi har ikke bare vært dekket av sprittusj og bodypaint her i Laos. Vi har vært litt "seriøse" turister også. Vi starta med Don Khong, en av de 4000 øyene - hvilket var veldig veldig rolig. Deilig å slappe av litt. Vi sykla ca 4 mil, joina et bryllup og så ekle slanger.

Så dro vi til hovedstaden Vientiane. En ganske liten by, og litt kjedelig. Det var ikke så mye å gjøre der, så vi dro videre. Snart går turen videre. Kanskje til krukkeslettene, men definitivt til Luang Prabang. Forhåpentligvis sammen med gjengen<3

Så. Vi koser oss fortsatt. Og sjekker ut muligheten for å bli her lenger.
Tom snakker om å reise tilbake til Kambodsja.. Det høres veldig veldig fristende ut.

Ada:)

Et lite stykke Kambodsja

Kambodsja - i bilder.

Her er et lite utdrag av herlige Kambodsja, slik vi opplevde det. 

Soloppgang i Ankor Wat 

Dikla ved innsjøen i Ankor Wat

Sihanoukville

Fantastiske Dikla og Lieke

(Ingen bilder er redigert)

On the beach

Hei og hopp, der var vi turister igjen gitt! Sihanouk Ville; 4 (6) timer sør for Phnom Pehn, lange strender, plenty av backpackere, og ingen ledige rom. Vi gikk i nesten to timer, og var innom i alle fall 20 hosteller før vi fant et ledig rom. Men vi lot oss ikke skremme, og det er enda bra, for disse dagene har vært helt fantastiske!

De første dagene lå vi stort sett på stranden. Etter så mange inntrykk i Phnom Pehn trengte vi virkelig å la tankene fly. Og dette var stedet. 

Etter et par dager samlet vi sammen en liten gjeng bestående av 3 engelskmenn, en israeler, to australienere, en nederlender og en ire. Og seff plenty folk som kom og gikk. Stranden ble mer et hjem, og Muslie´s var vårt hus. Her hadde de den beste maten vi har smakt i Kambodsja, og servitørene var utrolig hyggelige. For ikke å snakke om den fantastiske atmosfæren.

Et knippe mennesker vi ble kjent med

Også dykka jeg. Endelig! Det var en utrolig bra opplevelse. Det var kun meg og ei jente fra nederland, og to intruktører, så jeg fikk så god oppfølging som jeg aldri har fått før. Vannet var ikke så klart som det kunne vært, på grunn av vinden, men vi fikk sett mye, og instruktørene var fantastiske. 

Seff ble den en del festing, og siden "gjengen" vår ikke var så glade i å danse fant jeg meg en ny gjeng. Partysvenskene. Hva er vell en ferie uten svensker? Det ble derfor noen ganske interessante kvelder, hvor Ada var med sine folk, og jeg med mine. Akkurat som vi pleier å ha det i Oslo. 

Ellers skjedde det ikke så mye i Sihanouk Ville, men Ada ble veldig god i biljard, vi fikk noen nye lokale venner (selgere fra stranden) og jeg ble matforgiftet. Allikevel reiser vi herfra med litt, og mye, kjærlighetssorg. Sukk...

Mathilde

Where the streets have no name.

I Jarlsberg avis skriver jeg en reisespalte. Her kan du lese første publisering som stod i avisa i går (torsdag 12.1.12).

Jeg står i 3.etg i bygning C på S-21, også kjent som Tuol Sleng. Foran meg er et nett av piggtråd. Rundt meg; en trist atmosfære, men også fylt av respekt og ro. Dette er grunnen til at jeg reiser.

Jeg er på reise i Sørøst-Asia i 2 måneder. Vi tar dag for dag som den kommer, ingen langsiktige planer. Vi; jeg og min reisepartner Mathilde Espeseth fra Tønsberg. 

Vi har vært 2 uker i Thailand. Derfra visste vi ikke om vi skulle til Laos, Kambodsja eller Vietnam. Men etter en 17-timers bussreise fra sør-Thailand til Bangkok hoppet vi på den billigste flyreisa. Derfor ble det Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja og Tuol Sleng, fengsel under folkemordet.

17000 mennesker ble drept på Tuol Sleng, kun en håndfull overlevde. Jeg forbereder meg på den psykiske nedbrytelsen hver gang jeg reiser til et slikt sted. Likevel er det umulig å stålsette seg for noe slikt. Den umiddelbare følelsen av tomhet, sorg, men også en type klaustrofobi. - Så hvorfor utsetter man seg for noe slikt? 

Jeg er fascinert. Fascinert av mennesker, gode og onde om man kan beskrive mennesker slik. Det høres kanskje melodramatisk ut, men det er slik det føles. 

Å hevde at et menneske er enten ondt eller godt er vanskelig. Men hvordan kan et menneske drepe et lite barn ved å slå det utallige ganger inn i et tre, hvordan kan khmerfolk drepe khmerfolk, men også: Hva er det med mennesker som faktisk velger å motsette seg autoritetene og hjelpe de diskriminerte? 

Dette er interessante mekanismer under massevold eller et folkemord. Men det er selvsagt ikke bare ønsket om å forstå drivkreftene bak menneskets mørkeste og lyseste sider som driver meg. I det "vanlige" samfunn er jeg like opptatt av mennesker, kultur og forståelse av samfunnet. Spesielt i samfunn som er ulike Norge.

Vi har altså tilbrakt 19 dager i Thailand. Det var et fint reisemål, men etter å ha tilbrakt noen dager i Kambodsja sitter jeg igjen med følgende spørsmål: Hvorfor dra til Thailand når man kan dra til Kambodsja? 

Thailand er selvsagt turistifisert i mye større grad og det er av den grunn vanskeligere å forstå kulturen og menneskene. Et eksempel kan være det at i Kambodsja er det enklere å komme inn på den "vanlige" mann i gata fordi alle er ikke like opptatt av å selge turistene noe, som i Thailand. Og som sagt; Grunnen til at jeg reiser, er at jeg ønsker å oppnå en større kulturforståelse.

Misforstå meg rett; Thailand er et flott land. Vakre, hvite strender, turkist hav og interessante mennesker. Men ikke den samme følelsen av genuinitet. 

Samtidig må jeg ta forbehold. Å forstå et lands kultur på to uker er umulig. Men jeg opplever at jeg sitter igjen med en større forståelse av Kambodsja allerede etter kun noen få dager. Kambodsja er mindre, det er lengre mellom hver turist og man kan oppleve at en unge blir redd for deg når hun ser deg. Det kunne ikke skjedd i Thailand. 

Jeg har en følelse av at Kambodsjanere (khmer) i større grad ønsker å vise meg sin kultur. En samtale kan gå fra å snakke om en skilsmisse initiert av kvinnen selv, til å vise hvilke krydder jeg skal bruke på middagen på gaterestauranten og hvilket bestikk jeg skal bruke. Dette er et land man (eller i hvertfall jeg) kan bli forelska i.

Kambodsja opererer ikke med veinavn, nesten bare nummer. Men det er sjel i ethvert gatehjørne. Verden er en bok. De som ikke reiser vil kun få lest en side, - sammendraget. De harde faktum. Mens jeg, jeg vil lese hele boka. Alle detaljene. Dette er grunnen til at jeg reiser.

Hilsner fra herlige Kambodsja,
Ada Vagnild Evju.

1 uke ekstra i paradis!

Før vi reiste regna vi ut at vi hadde 7 uker på oss å unnagjøre Thailand, Kambodsja, Laos, Vietnam og til slutt Hong Kong.

Etter å ha tilbrakt 19 dager i Thailand begynte vi å bli ganske utålmodige på å komme oss videre.. Også kom vi oss hit til Kambodsja som er FANTASTISK! Planen var bare å være her i landet i pluss/minus 5 dager. Men vi skjønte raskt at den planen sprakk når vi kom til Phnom Penh.

Vi ble i herlige Phnom Penh i 4 dager med mye folkemordhistorie. Akkurat slik jeg liker det, med andre ord.

Vi er mye mer forelska i Kambodsja enn Thailand, så vi blir her mye lenger enn planlagt. Nå er vi ved en kystby, Sihanoukville. Vi kom hit igår kveld og gikk sikkert innom 20 hosteller/hoteller/guesthouses uten at noen hadde ledige rom. Det er mye folk her med andre ord, men i dag er det independence day - markering av folkemordet og mange lokale i byen.

Denne markeringa av folkemordet er den rake motsetning til markeringa de gjør i Rwanda. Her er det fest, lek og moro. I dag har hele stranda vært full av Kambodsjanere som har bada, med klærne på. Nå er det vi som har blitt turistattraksjonen, men det er ikke såå gøy å bli tatt bilde av i bikini.

Men vi satser på at feiringa fortsetter utover natta! Vi vet ikke hvor lenge vi blir her, men neste stopp er Siem Reap og Angkor Wat. Det gleder vi oss også stort til.

Poenget med dette blogginnlegget var; I Norge fant vi ut at vi hadde 7 uker på å reise. Når vi i Phnom Penh fant ut at vi måtte bruke myye lengre tid i landet enn planlagt måtte vi begynne å veie ukene og landene opp mot hverandre. Og plustelig fant vi ut at vi hadde 5 uker igjen(!) - Mens vi var sikre på at vi kun hadde 4... Mattekunnskapene er likevel forhåpentligvis fortsatt intakt, mens gleden er større enn aldri før. Nå har vi jo plutselig såå god tid:)

Herlige hilsner fra Kambodsja <3
Ada

So little time, so much to do!

Ok, dette blogginnlegget har vi hatt lyst til å skrive lenge, men så har det hele tiden dukket opp diverse distraksjoner. Det vi vil skrive er en "What to do in Asia" liste, en liste over ting vi føler må gjøres i løpet av turen. Og den går som følgende;


1. Synge karaoke - og da gjerne på et språk vi ikke kan
2. "Jam´e" med lokale folk
3. Gå en kveld uten å få myggstikk (denne er mest for Ada sin del)
4. Feste m/ lokalbefolkningen
5. Fiske, og forhåpentligvis få fisk
6. Lære et nytt, ev. flere, kortspill
7. Prøve en lokal drink i de byene vi er
8. Prøve lokal mat i de landa vi er
9. Lære å si skål på de forskjellige språkene


Lista er foreløpig ikke så lang, og det meste er for så vidt gjort allerede... Derfor ber vi dere om hjelp! Hvis det er noe dere føler burde vært på lista; si ifra! Så skal vi prøve å rapportere fortløpende om hvordan det gikk. 

Do do do do, ta tam.

This post goes to the fabulous people we met at Ko Lanta, that's why it is written in english. Sorry to our mum's that doesn't read english that well.

Well. Bangkok was busy as Gerrie (one of the south-africans we met) would have said. Kanchanaburi was too quiet, and after a 21-hour busride we we're looking forward to some relaxing days at Ao Nang and Ko Lanta.

But, actually - we regretted our plans to go to Ko Lanta before we went there. We had heard that it was to quiet, not that many people on our age and definetly not a place to spend new year's eve.. But we had already booked our hotel there.

So, the first day at Lanta we tried to relax, but we we're not that satisfied with the island. But, then we met the south-africans, wonderful Paul and relaxed Gerrie. We went to a reaggae-bar, like every other bar in Lanta. The bartender gave us some delicious bbq-fish and chicken. And we had a cool night jamming with the Thai-band that were playing at the bar we had gone to.

Another night, we met Jana, a cool and interesting german girl and had a good and long talk with her. Unfortunately, she went to Kuala Lumpur the next day. But we had a nice breakfast with her.

We didn't actually do much during the day, other than staying at the beautiful beach. But, we we're not yet satisfied with staying at Lanta on new years eve.

But we had fun playing pool with Like and a swedish guy called Janne. The next day, we met Herwig- an austrian energetic guy, at the beach. We had a great lunch with cardgames. This night one of the bartenders at our hotel threw a cool party with live reaggaemusic at the beach (dancing to this song). Until then, the best night so far. Some of us even got to see the stars went away, and the sunrise. It was awesome.

The next day was new years eve, and nobody of us was that into partying. But in a couple of hours with Gerrie, Paul and Herwig. And of course some of the weird, but cool people we met at "What else"-bar at the reaggae-night, we had one of the best new years eve-party ever.

Mathilde and I tried to lit a lantern for good luck for the next year. But it went straight into the sea the first time. We got some help from the guys and tried another one, and it went straight up!

So, this is especially to Herwig, Gerrie and Paul for giving us a great new years eve, although we didn't think it would be good. And for giving us another try with luck. It was the best night so far on our holiday, and it will probably stay so!

Last day in paradise.

Vi har det fantastisk.

Men, vi skal reise fra paradis. Det er i alle fall følelsen vi sitter med nå.
I litt over en uke har vi vært på Ko Lanta, og vi har blitt kjent med noen fantastisk herlige mennesker. "Heldigvis" reiser de også videre i dag, ellers hadde vi blitt her - tror vi.

Favoritt thai-bandet vårt - Job 2 do, har livekonsert i mårra på Moonwalk (hvor vi har bodd). Og det er synd å gå glipp av konserten, men siden alle andre drar også, så tror vi det er et perfekt tidspunkt å dra på. - Vi reiser med en bra følelse, men også en "kjærlighetssorg-følelse" til stedet.

Nå har vi en lang reise til Bangkok foran oss. Når vi ankommer hovedstaden i mårra reiser vi videre til Kambodsja. Vi vet ikke hvordan enda, men håper på en billig flytur.

Dessverre har vi ikke tatt oss tid til å blogge noe om Ko Lanta, men det kommer!