Where the streets have no name.

I Jarlsberg avis skriver jeg en reisespalte. Her kan du lese første publisering som stod i avisa i går (torsdag 12.1.12).

Jeg står i 3.etg i bygning C på S-21, også kjent som Tuol Sleng. Foran meg er et nett av piggtråd. Rundt meg; en trist atmosfære, men også fylt av respekt og ro. Dette er grunnen til at jeg reiser.

Jeg er på reise i Sørøst-Asia i 2 måneder. Vi tar dag for dag som den kommer, ingen langsiktige planer. Vi; jeg og min reisepartner Mathilde Espeseth fra Tønsberg. 

Vi har vært 2 uker i Thailand. Derfra visste vi ikke om vi skulle til Laos, Kambodsja eller Vietnam. Men etter en 17-timers bussreise fra sør-Thailand til Bangkok hoppet vi på den billigste flyreisa. Derfor ble det Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja og Tuol Sleng, fengsel under folkemordet.

17000 mennesker ble drept på Tuol Sleng, kun en håndfull overlevde. Jeg forbereder meg på den psykiske nedbrytelsen hver gang jeg reiser til et slikt sted. Likevel er det umulig å stålsette seg for noe slikt. Den umiddelbare følelsen av tomhet, sorg, men også en type klaustrofobi. - Så hvorfor utsetter man seg for noe slikt? 

Jeg er fascinert. Fascinert av mennesker, gode og onde om man kan beskrive mennesker slik. Det høres kanskje melodramatisk ut, men det er slik det føles. 

Å hevde at et menneske er enten ondt eller godt er vanskelig. Men hvordan kan et menneske drepe et lite barn ved å slå det utallige ganger inn i et tre, hvordan kan khmerfolk drepe khmerfolk, men også: Hva er det med mennesker som faktisk velger å motsette seg autoritetene og hjelpe de diskriminerte? 

Dette er interessante mekanismer under massevold eller et folkemord. Men det er selvsagt ikke bare ønsket om å forstå drivkreftene bak menneskets mørkeste og lyseste sider som driver meg. I det "vanlige" samfunn er jeg like opptatt av mennesker, kultur og forståelse av samfunnet. Spesielt i samfunn som er ulike Norge.

Vi har altså tilbrakt 19 dager i Thailand. Det var et fint reisemål, men etter å ha tilbrakt noen dager i Kambodsja sitter jeg igjen med følgende spørsmål: Hvorfor dra til Thailand når man kan dra til Kambodsja? 

Thailand er selvsagt turistifisert i mye større grad og det er av den grunn vanskeligere å forstå kulturen og menneskene. Et eksempel kan være det at i Kambodsja er det enklere å komme inn på den "vanlige" mann i gata fordi alle er ikke like opptatt av å selge turistene noe, som i Thailand. Og som sagt; Grunnen til at jeg reiser, er at jeg ønsker å oppnå en større kulturforståelse.

Misforstå meg rett; Thailand er et flott land. Vakre, hvite strender, turkist hav og interessante mennesker. Men ikke den samme følelsen av genuinitet. 

Samtidig må jeg ta forbehold. Å forstå et lands kultur på to uker er umulig. Men jeg opplever at jeg sitter igjen med en større forståelse av Kambodsja allerede etter kun noen få dager. Kambodsja er mindre, det er lengre mellom hver turist og man kan oppleve at en unge blir redd for deg når hun ser deg. Det kunne ikke skjedd i Thailand. 

Jeg har en følelse av at Kambodsjanere (khmer) i større grad ønsker å vise meg sin kultur. En samtale kan gå fra å snakke om en skilsmisse initiert av kvinnen selv, til å vise hvilke krydder jeg skal bruke på middagen på gaterestauranten og hvilket bestikk jeg skal bruke. Dette er et land man (eller i hvertfall jeg) kan bli forelska i.

Kambodsja opererer ikke med veinavn, nesten bare nummer. Men det er sjel i ethvert gatehjørne. Verden er en bok. De som ikke reiser vil kun få lest en side, - sammendraget. De harde faktum. Mens jeg, jeg vil lese hele boka. Alle detaljene. Dette er grunnen til at jeg reiser.

Hilsner fra herlige Kambodsja,
Ada Vagnild Evju.