Plan: Ingen plan.

Dette innlegget stod på trykk i Jarlsberg avis i uke 7.
Musikk, dans og god stemning møter oss på Don Khong, ei øy i Mekong helt sør i Laos. En helt vanlig sykkeltur skulle bringe med seg mer enn sår rumpe og svetting i solsteika.

Etter en 36-timers busstur fra Siem Reap i Kambodsja, som egentlig skulle ta 10-12 timer var det deilig å komme til rolige Don Khong, den største øya av de 4000 øyer i Laos.

Det idylliske bildet som møter oss i longtail-båten på vei til øya gjør den lange turen fra Kambodsja verdt det alene. Vannbøfler i vannkanten og mange, mange småøyer, noen kun med svaberg og sand, andre med fine grønne vekster. Og Mekong. Mekong er ei elv som går gjennom 6 asiatiske land. Mekong, med et grønnlig skjær og som ligger helt helt stille.

Vi var forberedt på noen avslappende dager på Don Khong, hvor det nesten ikke er turister. Det ble også avslappende, men det betyr ikke at vi ikke opplevde noe.

Vi skjønte fort at det var en stor fest vi sykla forbi og stoppet automatisk opp. Og ble umiddelbart invitert med på festen. Litt usikre på om det egentlig var helt greit å "trenge seg på", ble vi forsiktig med.

Raskt ble vi tilbudt både mat og riswhisky, og vi måtte jo takke ja - for det er frekt ikke å ta imot. Men det ble bare nipping til drikkevarene. Vi kom helt i begynnelsen av det som skulle vise seg å være en bryllupsseremoni, vi ble "velsignet" med armbånd og syntes det hele var ganske interessant å overvære. Men samtidig forsvinner ikke følelsen av å trenge seg på noe så privat, så valgte å ikke bli der så lenge.

Det skal sies at de som inviterte oss inn, nok hadde drukket en del riswhisky, reint og i solsteika. Men likevel sier dette mye om den gjestfrie kulturen. En opplevelse jeg absolutt ikke ville vært foruten.

Det jeg derimot ville vært foruten, i alle fall akkurat da det holdt på, var bussturen fra Siem Reap. Likevel var også det en "morsom" erfaring - i ettertid. Vi ble nemlig plassert på en buss med bare khmerfolk, mange syke - så det var ofte pauser for å spy. I tillegg stod den kambodsjanske karaoken på for fullt, megahøyt volum. Bussen vi egentlig skulle ta, skulle ha en pause på 20 minutter, det endte med sikkert 10 pauser, og den lengste på hele 3 timer.

Men på disse tre timene så er det umulig at to bleike blondiner ikke får noe oppmerksomhet. Jentene som jobbet på gatekjøkkenet der vi stoppet, var på vår alder og satte seg ned i pausene og vi hadde morsomme samtaler med dem.

Men ingenting slår det øyeblikket når munken satte seg ned sammen med oss. Vi hadde hørt at kvinner og munker ikke kan sitte på "samme nivå" så vi lurte på om vi måtte sette oss ned på bakken, men munken gjorde ikke noe ut av det. Vi hadde en rar og noe surrealistisk samtale med denne helt vanlige gutten som hadde vært munk siden han var 5 år. Og selv om han var munk, la han ikke skjul på sin interesse for oss.

Fordelen med å dra på en lang tur er at du har tid til mye og det er ingen krise om noe tar lenger tid enn du først trodde eller om du tilbringer noen ekstra dager på et sted du liker. Vi har under hele reisen levd med mottoet "The plan is not to have a plan" - Planen er å ikke ha noen plan. De morsomme øyeblikkene er gjerne de man ikke planlegger eller forutser, og hittil har det blitt mange av dem. Jeg håper det blir flere også i Vietnam og Hong Kong, selv om vi føler vi har "dårlig tid" de siste ukene. Klarer vi å leve like spontant og ta det like easy selv med mindre tid igjen?

Du vet du har vært for lenge i Asia, når...

Denne bloggposten skrev vi mens vi var i Asia, men fikk aldri lagt den ut. Vel, her kommer den i alle fall.

Du vet du har vært for lenge i Asia, når....

• - du vil heller tisse i et hull i bakken enn i et offentlig toalett
• - du slutter å tenke over når du dusja sist
• - du går over gata uten å tenke over trafikken
• - du snakker engelsk med asiatisk aksent
• - du synes 10 kr for øl er for mye og buckets har blitt en vane.
• - du kaster søppel på gata fordi det gir jobb til noen lokale
• - du synes de lokale er kjekke
• - du blir sjokkert over å kunne kaste toalettpapir i toalettet.
• - du begynner å mimre tilbake for det som skjedde for et par uker siden
• - du setter pris på at det er ekle katter i gatene fordi de fjerner andre ufyselige dyr

Feit, bleik og ensom.

Vel. Nä sitter vi pä flyplassen i Munchen. Etter en mindre behagelig flytur.
I utgangspunktet tenkte vi at det ville bli litt deilig ä komme hjem. Men gärsdagen var ikke saerlig morsom, litt hungover og veldig veldig triste bar det til flyplassen.

Og vi kommer hjem som helt nye personer. Höhö. Vi har nemlig lagt paa oss en god del. Ensomme er vi saa definitivt, for vi har moett saa utrolig mange fantastiske mennesker. Men, vi er i det minste ikke saerlig mye brunere nä enn när vi reiste, for vi har vaert sä heldige at vi har hatt därlig vaer de to siste ukene. Sä noe er som det skal vaere.

Men.. Ikke nok med det. Vi kommer ogsä hjem med et stykk ödelagt hode, et ödelagt öre, en ödelagt fot, fire ömme fötter og to knuste hjerter. Samt generelt törr hud etter ä ha fätt sjokk over kulda i Tyskland.

Sä. humöret er ikke helt pä topp. Men Hong Kong og de siste dagene av reisa var fantastiske! Sä vi mä jo bare vaere fornöyd med turen. Selv om det er litt vanskelig ä tenke nä. Som Herwig (österriker vi mötte i Thailand) sa när han hadde kommet hjem: "I'm becoming a depression". Vel. Fore sure!

Sees i Oslo!

En hyllest til mat.

Vel. Mye av tida vår på reisen har gått til å spise. Spise snacks, godterier, frokost, lunsj, brunsj, mellommåltider, middag og kveldsmat. Og nattmat selvsagt.

Enkelte ganger tenker vi faktisk at det nesten ikke har vært annet enn spising. Dessverre har vi vært litt skuffa over maten. For lite krydra og for lite sterkt. Men. Vi har også hatt noen fantastisk gode måltider!

Så derfor bestemte vi oss for å skrive et innlegg om mat.

Vi har ikke spist mye "unormale" saker og ting. Men, vi har spist blod, vi har spist ål, og vi har spist innvoller. Vi har blitt tilbydt rotte, insekter og "eggfoster". Det har vi ikke klart å spise da.

Rotte på pinne, alltids en slager mellom bussturene

Generelt har det vært mye "deep fry". Ellers har vi klassikerne - french fry og steamed with rice. Engelsken har ikke vært av det beste, så vi vet ikke helt nøyaktig hva vi har spist. Men mye har vært godt.

Vi har oppdaga flere nye og gamle grønsaker. Vi har gjenoppdaga kål. Faaaantastisk! Dessuten har morning glory og en annen fantastisk grønsak som vi bare kaller "de grønne fantastiske" - som brukes overalt - ofte i nuddelsupper.

Gatematen har vært best. Og i Vietnam hadde vi det beste måltidet noen sinne, på gata. Vi fikk vårruller med medisterfarse. + pho. MASSE HVITLØK OG MASSE CHILI. Mmmm.

Også er det jo ikke bare maten, men selve matopplevelse som vi har satt pris på. Så vi har noen fantastiske restauranter vi vil anbefale.
- Muesli´s bar og restaurant, Serendipity beach, Sihanoukville, Kambodsja
- Croissant D´or, Vientiane, Laos (for frokost og dessert)
- Les Dix Delices, Vientiane, Laos
- En liten restaurant som ligger på andre siden av Moonwalk Hotell, Koh Lanta, Thailand
- Milan Pizza, Vang Vieng, Laos (seff spis pizza!)
- Sushi generelt, Hong Kong

Gal.

Dette reisebrevet stod i Jarlsberg avis 28.januar. 


Som jeg skrev i mitt første innlegg fra turen, så reiser jeg fordi jeg vil møte nye interessante mennesker, samt lære å kjenne nye kulturer. Ikke bare de lokale kulturene, men også kulturen til andre som reiser.

Denne teksten er verken et forsøk på å moralisere eller en politisk uttalelse, men mer et eksempel på hvor spennende, fascinerende og hvor flersidig verden er.

Jeg vil fortelle om Gal, en israelsk gutt jeg møtte i Kambodsja. Den første israeleren jeg noen sinne har blitt kjent med. Han skulle ikke bli den siste, men den mest ærlige og åpenhjertige jeg har møtt.

Gal reiser i militæret om en måned, for en politikk og et budskap han er uenig i. Han sier han "hater det faktum at vi (Israel) okkuperer andre". Likevel mener han at det er bedre at han reiser inn i Gaza enn at andre gjør det. Som han sa: "Det er bedre å sende meg, enn fundamentalister som faren eller broren min". 


Forskjellen på Gal og mennene i hans familie er synet på palestinerne, Gal er litt mer nøytral. Faren og broren hater palestinerne. Gals største mål med militæret vil være å ikke drepe noen palestinere, som kanskje andre ville gjort. 

Etter å ha studert folkemord og mekanismene rundt massevold er jeg nysgjerrig. Alle de "gode hjelperne" under slike tilstander kommer vanligvis fra en familie hvor nestekjærlighet og uegennytte står sterkt. En god hjelper er en som ser folk for det de er, og ikke overser når folk trenger hjelp. - Hvorfor blir da den ene sønnen fundamentalist og den andre god hjelper? 

Det er selvsagt umulig å generalisere. Det er til og med umulig å definere en som fundamentalist og den andre som god hjelper. Men Gal påpeker at forholdet til familien og til foreldrene er normalt, - som i andre familier. - De er bare uenig. Og Gal hater ikke Israel, han mener bare at Israel ikke bør handle slik de gjør. Samtidig som han mener at bilder av Israel enkelte ganger svartmales for sterkt. 

Det interessante med Gal var ikke nødvendigvis det politiske aspektet. Det interessante var ærligheten, åpenheten og den fraværende graden av følsomhet. Man kan raskt bli en forsvarer for landet sitt når andre ytrer seg eller stiller spørsmål. Det viktigste for han, virket det som, var å spre et perspektiv. - Synet at Israel-Palestinakonflikten ikke er svart-hvit. Det kan kanskje virke som en selvfølgelig ting at noe ikke er svart-hvit, men jeg tror ikke det er det. Det er ikke så enkelt, og det er ikke enkelt å snakke om. Når jeg har møtt andre israelere har jeg ikke turt å bevege meg inn på temaet en gang.

Samtalene med Gal var av den typen du ønsker skal være endeløse, men som gikk altfor fort. Og det er nå jeg innser at dette innlegget nå kanskje ser mer ut som en kjærlighetserklæring, hvilket det heller ikke er.

Det er som sagt en historie om hvor bred/vid verden kan være, hvor interessant den kan være og hvor annerledes den er. Samtidig hvor ulikt mennesket er, og hvor sammensatt det kan være.

Og det er her det politiske kanskje kommer inn. Og kanskje også moralen som jeg i utgangspunktet advarte mot i innledningen. Men jeg innser at jeg har gjenoppdaget noe jeg alltid har beundret, og som jeg håper jeg innehar en del av. Nemlig evnen til å se ting fra flere sider, og under enhver omstendighet ikke dømme ut fra det flertallet tenker, det dine nærmeste tenker, eller det du selv har tenkt i tidligere tilfeller. 

Tenk selv, men også utfordr dine egne tanker.
Om man klarer det, tror jeg man kommer langt. Både personlig og i det politiske liv.

Sandwichene i Vang Vieng.

Om du noen gang vurderer å reise til Vang Vieng i Laos, så er sandwichene god nok grunn til å dra.

Nå har det seg sånn at spising har vært en av hovedaktivitetene våre, men vi har blitt litt skuffa over maten i alle landa vi har vært. Fordi det har vært altfor lite krydder og maten har generelt vært altfor lite sterk.

Men.. Når vi kom til Vang Vieng og så sandwichene der, visste vi at vi hadde kommet i mathimmelen. De var store, de var spicy og de var kjempegode!

Med andre ord har vi lenge vært på den populære dietten her i Asia, nemlig høykarbo. Mye hvitt brød, mye nudler og mye øl.

Men fy søren så godt da gitt!

Vi skulle gjerne lagt til et bilde av sandwichene, men bilder rettferdiggjør ikke smaken. Derfor: dra til Vang Vieng og prøv dem ut sjæl!

Ada:)

En ´kjedelig´dag i Vientiane.

.

Dette er resultatet av at to blondiner kjedet seg i hovedstaden i Laos, Vientiane