Gal.

Dette reisebrevet stod i Jarlsberg avis 28.januar. 


Som jeg skrev i mitt første innlegg fra turen, så reiser jeg fordi jeg vil møte nye interessante mennesker, samt lære å kjenne nye kulturer. Ikke bare de lokale kulturene, men også kulturen til andre som reiser.

Denne teksten er verken et forsøk på å moralisere eller en politisk uttalelse, men mer et eksempel på hvor spennende, fascinerende og hvor flersidig verden er.

Jeg vil fortelle om Gal, en israelsk gutt jeg møtte i Kambodsja. Den første israeleren jeg noen sinne har blitt kjent med. Han skulle ikke bli den siste, men den mest ærlige og åpenhjertige jeg har møtt.

Gal reiser i militæret om en måned, for en politikk og et budskap han er uenig i. Han sier han "hater det faktum at vi (Israel) okkuperer andre". Likevel mener han at det er bedre at han reiser inn i Gaza enn at andre gjør det. Som han sa: "Det er bedre å sende meg, enn fundamentalister som faren eller broren min". 


Forskjellen på Gal og mennene i hans familie er synet på palestinerne, Gal er litt mer nøytral. Faren og broren hater palestinerne. Gals største mål med militæret vil være å ikke drepe noen palestinere, som kanskje andre ville gjort. 

Etter å ha studert folkemord og mekanismene rundt massevold er jeg nysgjerrig. Alle de "gode hjelperne" under slike tilstander kommer vanligvis fra en familie hvor nestekjærlighet og uegennytte står sterkt. En god hjelper er en som ser folk for det de er, og ikke overser når folk trenger hjelp. - Hvorfor blir da den ene sønnen fundamentalist og den andre god hjelper? 

Det er selvsagt umulig å generalisere. Det er til og med umulig å definere en som fundamentalist og den andre som god hjelper. Men Gal påpeker at forholdet til familien og til foreldrene er normalt, - som i andre familier. - De er bare uenig. Og Gal hater ikke Israel, han mener bare at Israel ikke bør handle slik de gjør. Samtidig som han mener at bilder av Israel enkelte ganger svartmales for sterkt. 

Det interessante med Gal var ikke nødvendigvis det politiske aspektet. Det interessante var ærligheten, åpenheten og den fraværende graden av følsomhet. Man kan raskt bli en forsvarer for landet sitt når andre ytrer seg eller stiller spørsmål. Det viktigste for han, virket det som, var å spre et perspektiv. - Synet at Israel-Palestinakonflikten ikke er svart-hvit. Det kan kanskje virke som en selvfølgelig ting at noe ikke er svart-hvit, men jeg tror ikke det er det. Det er ikke så enkelt, og det er ikke enkelt å snakke om. Når jeg har møtt andre israelere har jeg ikke turt å bevege meg inn på temaet en gang.

Samtalene med Gal var av den typen du ønsker skal være endeløse, men som gikk altfor fort. Og det er nå jeg innser at dette innlegget nå kanskje ser mer ut som en kjærlighetserklæring, hvilket det heller ikke er.

Det er som sagt en historie om hvor bred/vid verden kan være, hvor interessant den kan være og hvor annerledes den er. Samtidig hvor ulikt mennesket er, og hvor sammensatt det kan være.

Og det er her det politiske kanskje kommer inn. Og kanskje også moralen som jeg i utgangspunktet advarte mot i innledningen. Men jeg innser at jeg har gjenoppdaget noe jeg alltid har beundret, og som jeg håper jeg innehar en del av. Nemlig evnen til å se ting fra flere sider, og under enhver omstendighet ikke dømme ut fra det flertallet tenker, det dine nærmeste tenker, eller det du selv har tenkt i tidligere tilfeller. 

Tenk selv, men også utfordr dine egne tanker.
Om man klarer det, tror jeg man kommer langt. Både personlig og i det politiske liv.