Plan: Ingen plan.

Dette innlegget stod på trykk i Jarlsberg avis i uke 7.
Musikk, dans og god stemning møter oss på Don Khong, ei øy i Mekong helt sør i Laos. En helt vanlig sykkeltur skulle bringe med seg mer enn sår rumpe og svetting i solsteika.

Etter en 36-timers busstur fra Siem Reap i Kambodsja, som egentlig skulle ta 10-12 timer var det deilig å komme til rolige Don Khong, den største øya av de 4000 øyer i Laos.

Det idylliske bildet som møter oss i longtail-båten på vei til øya gjør den lange turen fra Kambodsja verdt det alene. Vannbøfler i vannkanten og mange, mange småøyer, noen kun med svaberg og sand, andre med fine grønne vekster. Og Mekong. Mekong er ei elv som går gjennom 6 asiatiske land. Mekong, med et grønnlig skjær og som ligger helt helt stille.

Vi var forberedt på noen avslappende dager på Don Khong, hvor det nesten ikke er turister. Det ble også avslappende, men det betyr ikke at vi ikke opplevde noe.

Vi skjønte fort at det var en stor fest vi sykla forbi og stoppet automatisk opp. Og ble umiddelbart invitert med på festen. Litt usikre på om det egentlig var helt greit å "trenge seg på", ble vi forsiktig med.

Raskt ble vi tilbudt både mat og riswhisky, og vi måtte jo takke ja - for det er frekt ikke å ta imot. Men det ble bare nipping til drikkevarene. Vi kom helt i begynnelsen av det som skulle vise seg å være en bryllupsseremoni, vi ble "velsignet" med armbånd og syntes det hele var ganske interessant å overvære. Men samtidig forsvinner ikke følelsen av å trenge seg på noe så privat, så valgte å ikke bli der så lenge.

Det skal sies at de som inviterte oss inn, nok hadde drukket en del riswhisky, reint og i solsteika. Men likevel sier dette mye om den gjestfrie kulturen. En opplevelse jeg absolutt ikke ville vært foruten.

Det jeg derimot ville vært foruten, i alle fall akkurat da det holdt på, var bussturen fra Siem Reap. Likevel var også det en "morsom" erfaring - i ettertid. Vi ble nemlig plassert på en buss med bare khmerfolk, mange syke - så det var ofte pauser for å spy. I tillegg stod den kambodsjanske karaoken på for fullt, megahøyt volum. Bussen vi egentlig skulle ta, skulle ha en pause på 20 minutter, det endte med sikkert 10 pauser, og den lengste på hele 3 timer.

Men på disse tre timene så er det umulig at to bleike blondiner ikke får noe oppmerksomhet. Jentene som jobbet på gatekjøkkenet der vi stoppet, var på vår alder og satte seg ned i pausene og vi hadde morsomme samtaler med dem.

Men ingenting slår det øyeblikket når munken satte seg ned sammen med oss. Vi hadde hørt at kvinner og munker ikke kan sitte på "samme nivå" så vi lurte på om vi måtte sette oss ned på bakken, men munken gjorde ikke noe ut av det. Vi hadde en rar og noe surrealistisk samtale med denne helt vanlige gutten som hadde vært munk siden han var 5 år. Og selv om han var munk, la han ikke skjul på sin interesse for oss.

Fordelen med å dra på en lang tur er at du har tid til mye og det er ingen krise om noe tar lenger tid enn du først trodde eller om du tilbringer noen ekstra dager på et sted du liker. Vi har under hele reisen levd med mottoet "The plan is not to have a plan" - Planen er å ikke ha noen plan. De morsomme øyeblikkene er gjerne de man ikke planlegger eller forutser, og hittil har det blitt mange av dem. Jeg håper det blir flere også i Vietnam og Hong Kong, selv om vi føler vi har "dårlig tid" de siste ukene. Klarer vi å leve like spontant og ta det like easy selv med mindre tid igjen?